Søk i denne bloggen

Viser innlegg med etiketten klikkertrening. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten klikkertrening. Vis alle innlegg

lørdag 5. desember 2015

5. luke, julekalender 2015


Teppet:

Lær hunden din å gå på teppet sitt. Teppet skal være et positivt sted å vente på. Og ja, det kan læres :-)

Her er starten på øvelsen:



Og her er videre trening og bruk:


Har du spørsmål til øvelsen, legg det i kommentarfeltet så skal jeg svare deg :-)

lørdag 21. november 2015

blogginnlegg fra hun som tapte, eller - en slags seiersblogg??

De siste par ukene har jeg vært søvnløs og sliten. Hatt migrene, vært dårlig i magen. I det hele tatt. Og, det har ikke vært pga. verdenssituasjonen, som det kanskje burde vært. Neida, det var pga den mikroskopiske, ubetydelige ørlille, veldig personlige problemstillingen, at jeg hadde meldt Müsli og meg på kl. 1 i freestyle.

Alt som kunne gå galt surret rundt i hodet på meg. Musikken hørtes hver natt høyere inni mitt hodet enn øresusen, og det sier litt. Så søvn, nei det ble det minimalt av.
Fornuftige folk spurte meg hva det verste som kunne skje var, og jeg svarte - at hun løper ut av ringen. Er det så farlig da, spurte de så - og nei, det er vel ikke det.. Men - liten hjelp i det når jeg ikke har kontroll over hodet og nervene.
Hvorfor melde seg på da, når det er så ille? Jo - fordi Müsli kan så mye og jeg egentlig har så lyst. Men samtidig så takler jeg dårlig å konkurrere.
Kanskje vi burde ha ventet litt til? Ja, men så få konkurranser som det er i Norge og så få ledige helger jeg har, så er neste mulighet trolig ikke før til sommeren igjen. Og det er lenge. Vi har startet to ganger i rekrutt, og vunnet begge gangene (publikums valg, ikke dommer bedømning).
Hovedproblemet vårt er mine nerver, og at Müsli er fryktelig opptatt av omgivelsene. Og eeeelsker å løpe!

"Har dere perfekte hunder liksom" fikk en kollega og jeg spørsmål om i går. Nei, svarte jeg. Den perfekte hunden finnes ikke :-) Ikke er jeg perfekt selv heller. I dag har min ikke perfekte hund og ikke perfekte meg konkurrert, og sånn gikk det...

BanevandringFotograf: Vigdis B. Larsen

Müsli og jeg var nr. 2 i vår klasse. Jeg hadde alliert meg med hyggelige Hanne som skulle ta vare på leken til Müsli og kaste den inn dersom jeg begynte å vinke febrilsk. Dvs., om noe gikk galt og jeg underveis valgte å trene med belønning. Det var jammen et lurt trekk av meg ;-)
Jeg går inn i ringen, Müsli går delvis ved min side, men hun skanner omgivelsene. Allerede da hadde jeg mistet litt "kontrollen" på snuppa mi..

Jeg gir tegn til musikkansvarlig - rett før snuppa melder seg ut
Fotograf: Vigdis B. Larsen

Vi inntar første posisjon, gir tegn til musikkansvarlig og musikken settes på. WHAT?? sier Müsli og ser mot der musikken kom fra, jeg ber om andre øvelse, WHAT??? sier Müsli og ser mot den musikkansvarlige og logrer glad. "HUN SER JAMMEN KUL UT DER HUN SITTER!!!" Raser bort til Ingrid som passer musikken, dukker fint under ringbåndet for å hilse. DISK!!
SVARTE tenker jeg, kaller henne tilbake, husker ikke om vi får til noe før hun tar nok en svingom, innenfor ringbåndene denne gangen. Jeg vinker febrilsk, som avtalt, får leken - kaller Müsli til meg igjen og trener. Trener og belønner, trener og belønner. Uten mål - men med mening. Og meningen var at å trene med meg er kult, å løpe rundt fører ingen steds hen (bortsett fra at for Müsli så er løping i seg selv kult/belønning...).
OG alternativet ville være å stappe henne i buret. Det "bra" med det ville vært en mulig læring i at å stikke fra moderen ikke lønner seg, men samtidig så ville også jeg fått en negativ opplevelse og trolig vært sur og demotivert etterpå.
Sånn det ble nå så hadde vi det faktisk litt gøy tross alt, begge to - og jeg avsluttet med ok humør heller enn å være sur og lei.

Avsluttet med et smil - og glad hund.
Fotograf: Eva Byrkjeland.

Så, det jeg sa var det verste som kunne skje - skjedde. Men, var det egentlig så farlig? Nei. Det verste som kunne skjedd vill vært om jeg tråkket på Müsli, snublet og falt over henne - eller om det hadde skjedd noe annet som ville ha gitt Müsli en negativ opplevelse av konkurransesettingen og kanskje ført til at vi aldri ville konkurrere igjen.

Vi fikk gode kommentarer ut i fra det lille vi fikk vist - jeg er klar for å fortsette treningen, og en dag skal vi klare det.
Jeg så på de som kom etter meg i klassen, og så mye bra. Men jeg så også at programmet Müsli og jeg har er godt nok - den dagen vi klarer å gjennomføre det. Øvelsene kan vi, programmet sitter på en god dag - men vi jobber ennå ikke bra nok sammen til at Müsli synes det er verdt å jobbe med meg i alle situasjoner med alle typer forstyrrelser. Vi har fortsatt en lang vei å gå, men vi er på vei!
Müsli er ung, hun er sunn og frisk - og jeg håper at hun skal være min treningspartner i mange år ennå. Vi har god tid :-)

----------------------------------------------------------------------------------
----------------------------------------------------------------------------------

Og vet dere hva, for noen uker tilbake stilte vi i Rally Lydighet kl. 1 og fikk førstepremiering ;-)

fredag 17. april 2015

Professional Animal Trainers Course, 16.-20. mars 2015




16 - 20 mars 2015 var jeg på studieferie. Dvs. jeg var på et spennende kurs - alene, uten mann, barn, hunder. Og uten andre fra Norge.
Bodde på "bed and Breakfast" og busset hver morgen til Paradise Wildlife Park i Broxbourne utenfor London.



Bussen kjørte i fast rute med de ansatte hver morgen og ettermiddag. For andre enn de ansatte kostet det ett pund, men bussjåføren sa "forget about it", så etter å ha tilbudt ham penger to ganger droppet jeg det :-) Han var verdens koseligste bussjåfør, en ekte en med godt humør :-) Småpratet hele turen, og satte meg av utenfor døren på hjemveien.
Da jeg hadde en gammel venninne på besøk onsdagen, sørget han for å kjøre til stasjonen og plukke opp henne midt på dagen. Håper han får godt betalt, for han sørger for at de ansatte kommer på jobb med et smil om munnen :-)

Selfie med Abbi, en veldig god venninne fra langt tilbake.
Jeg har bodd to perioder i England, første gang studerte vi hest sammen
og gang nr.2 studerte vi ved samme universitet.
Jeg har et ambivalent forhold til dyreparker. Liker absolutt ikke konseptet med å ha dyr og fugler i små innhegninger for at mennesker skal få se på dem. Samtidig er det noen arter som er utrydningstruet, og dyreparker er med i program for å redde artene.

At dyrene blir trent og får miljøberikelse er en viktig faktor for å bedre dyrevelferden, og det er derfor svært viktig at det finnes dyretrenere som jobber i zoologiske hager.

Uansett, her var jeg - påmeldt på kurs med Tim Sullivan og Chirag Patel, to dyretrenere i verdensklasse.

Mine medstudenter var en salig blanding av hundetrenere, zoologiske trenere, studenter mm. De fleste kom fra England, men også Tyskland, Spania, Canada og Østerrike var representert.

Hele gjengen :-)

5 dager med trening av fugler og aper, og med observasjon av trening av jaguarer.

Hovedformålet med treningen var å lære fuglene og apene å stå stille på ett sted. Dette for at dyrepasserne/trenerne kunne videreutvikle atferden, og for å gjøre håndteringen av fuglene og apene enklere.



Fint oppstilte fugler (lorikeets) forsterkes med druer.
Vi hadde 14 fulger som skulle læres opp til å stå stasjonert på hvert sitt sted. I starten var vi inne og jobbet med en fugl hver, trodde vi. Fuglene fikk drue for riktig posisjon. Vi måtte jobbe med at de ikke satt på kroppen vår (dukket ned så flakset de stort ett av hodet, senke armen og de gikk av armen) da det var noe besøkende til parken ofte belønnet.

Det viste seg at fuglene ikke var interessert i å stå hver for seg, så etter litt frem og tilbake kom vi frem til at to personer skulle jobbe om gangen og de skulle belønne fuglene for å stå på rekke å rad.

Da løsnet det, og de fleste fuglene ønsket å samarbeide.

En av dagene var det solformørkelse. Vi var optimistiske da vi kom til fuglene da siste økt dagen før hadde gått utrolig bra. Men, da vi var ferdig med teoriøkten og kom til fuglene var de absolutt ikke i treningsmodus. Vi forsto ikke problemet men gav raskt opp. I følge Nicky, fuglepasseren/trenere, så var de muligens påvirket av solformørkelsen da det de holdt på med da vi kom var morgenritualet - en gjentagelse av det de hadde gjort for flere timer siden samme morgen...

Andre økt samme dag var de igjen klare for å jobbe. Mye man ikke tenker på når man bare er vant med å trene hunder og litt hest :-)

Vi kom i mål med fulgene, og Nicky var fornøyd med jobben og klar til å gå videre med treningen etter at vi hadde reist hjem.

Julie

Fuglene venter på trenerne
 

Vi hadde kun 4 aper å trene, og vi var en gruppe trenere per ape. Også apene skulle lære å stå i ro for håndtering og videre trening. De var ikke trent i det hele tatt fra før. Belønningen var dessverre ikke druer her, men levende mark :-( Ikke noe særlig kult for en vegetarianer - men for marken ville det ikke være noe fra eller til om jeg deltok, så selvsagt var jeg med. Jeg var en av dem som fikk mest tid på apetrening :-) 4 coacher og en trener på vår gruppe. Vi byttet litt på, men da to av deltakerne jobbet i zoologiske hager var de greie og lot oss andre få mer treningstid.
Her begynte vi med å bare fore på for at de var i ro på ett sted. Deretter begynte vi å bruke klikker for tydeligere å markere riktig atferd.
Siste trinn var å bruke nøkkelringbrikke som de skulle holde fast i. Dvs, den biten besto av mange små trinn. Fra oppmerksomhet mot brikken, til å berøre og til slutt å gripe og holde.

Det første problemet med apene var at de lett ble frustrerte og da raste de av gårde. Gjerne bort til naboapen for å stjele dennes mark. Så her måtte gruppene samarbeide slik at alle avsluttet treningen når en ape ble frustrert. Dette for å unngå aggresjon mellom apene.

Den viktigste lærdommen her var å dele atferdene ned i ørsmå biter, være supertydelig og konsekvent hele tide for å gjøre det enklest mulig for individet man jobber med å lykkes.

For meg var apene mye enklere enn fuglene. De responderte og fungerte mer som jeg forventet og jeg forsto mer av hva som skjedde. Trolig også fordi jeg er vant med og komfortabel med bruken av klikker i treningsøyemed. Det vanskeligste var håndtering av levende mark, og bruken av disse som belønning...

Apen (squirrel monkey) skal holde i nøkkelringdingsen - og vi fikk det til :-)

Vi fulgte trening av geparder fra dag til dag. Gepardene skulle lære å posisjonere seg for veterinærbehandling. De skulle ligge med hoften klemt mot gitteret (for sprøyter) og de skulle stå på to med potene mot gitteret (for stell av poter og klør).
Metoden var positiv forsterkning ved bruk av fløyte og man brukte i stor grad en target som geparden skulle følge.


Gepardtrening. Trenerne hadde på orange luer når det var trening på gang. Enklere for dyrene å forholde seg til.
Mellom treningsøktene hadde vi teori og diskusjoner.



Noe av det som ble gjennomgått i løpet av uken var alfabetisk og stikkordsmessig:

• Aversive Stimulus
• Bridging Stimulus
• Classical Conditioning
• Conditioned Reinforcer
• Continuous Reinforcer
• Counter Conditioning
• Desensitization
• Differential Reinforcement
• Discriminative Stimulus
• DRI
• DRO
• Extinction
• Extinction Burst
• Intermittent Schedule
• Learned Helplessness
• Least Reinforcing Scenario
• Negative Punishment
• Negative Reinforcement
• Operant Conditioning
• Positive Punishment
• Positive Reinforcement
• Premack Principle
• Primary Reinforcer
• Punishment
• Reinforcement
• Reinforcement Schedule
• Selective Reinforcement
• Shaping - microshaping
• Stimulus
• Stimulus Control
• Stimulus Delta
• Successive Approximation

Og mye mer :-)

Treningsteorien er generell for alle arter, men hver art er ulike så fremgangsmåtene vil variere mye.

Diskusjonene gikk både på dyrene vi trente med, men også rundt andre dyrearter. Som hund, selvsagt, da flertallet jobbet med hunder. Men også ulike zoologiske dyr, og også gårdsdyr.

Vi hadde også litt treningsleker:




Fornøyd mellom gutta med diplomet mitt siste dagen :-)
Absolutt et bra kurs med flinke foredragsholdere og spennende oppgaver.
Det var en liten park, men med flere typer store rovdyr og mange fugler. Jeg synes det er trist å se tigre, løver, leoparder, geparder og ulver som kun har noen få mål å bevege seg på. Dyrene hos Paradise Wildlife Park får miljøberikelse og trening. Det er altså ikke av de verste dyreparkene, tvert i mot. Men berikelse og trening kan aldri helt veie opp for muligheter til å vandre over store områder. Dette gjelder selvsagt også mange av de andre dyreartene og ikke minst fuglene.
Dyreparken er også engasjert i forskjellige prosjekt som går på å redde utrydningstruede dyrearter, og all ære til dem for det. Og all ære til de ansatte som er glade i dyrene de jobber med og bidrar til at livene deres tross alt er forholdsvis bra.

Tim, Nicky og Chirag
 
 

Litt flere bilder: