Søk i denne bloggen

Viser innlegg med etiketten avlivning. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten avlivning. Vis alle innlegg

lørdag 18. november 2017

Kos 😡

Hva betyr dette:

"Hunden vil ikke ha kos."
"Hunden kommer for å få kos og så blir den sint uten grunn"

"Hunden ber om kos og så blir den aggressiv"
"Hunden må jo tåle å få kos"
"Hunden er veldig glad i kos"
osv

osv


Som atferdskonsulent på hund så får jeg ofte begrepet "kos" og "kose" i skjema eier skal beskrive før konsultasjonen.
Men hva sier det meg?

Når de skriver "kos" og "kose" så ringer alarmklokkene hos meg. For det hunden da ofte utsettes for er løfting og klemming, Nese mot snute / øyne mot øyne, nese mot mage når hunden ligger på rygg, klapping over hodet, osv. Det eier oppfatter som kos oppfattes gjerne som en trussel fra hunden side.

Hunden som ikke liker "kos" angriper i følge eier gjerne "uten forvarsel", og aggresjon "har plutselig oppstått".
I uker, måneder og av og til år har det gått bra, og hunden har godtatt haugevis med "kos". Den har i uker, måneder og år gitt forvarsler. Som å blinke, gjespe, vende hodet bort. Men "kosen" har fortsatt.
Helt til hunde finner ut hva som fungerer. Den knurrer, eller i de verste tilfellene, den biter, og trusselen forsvinner. Kanskje har den lettet på leppen før bittet kom, men koseren har ikke oppfattet det alvorlige signalet.




Men i noen tilfeller betyr "kos" klapping på siden av hodet eller kroppen. Da er det ofte ikke så alvorlige problemer ute og går, men ordet "kos" har altså haugveis med betydninger. Litt i likhet med dominansbegrepet og lederskapsbegrepet. Derfor unngår jeg slike ord om jeg ikke er sikker på at den jeg snakker med virkelig forstår hva jeg mener 😊

Gjerne er det barn det går ut over, da de ofte er de ivrigste "koserne"



Når de kommer til meg har det gjerne gått en tid, og aggresjonen har blitt straffet - og aggresjonen har blitt alvorligere.

Det er ikke alltid det går å reparere det dårlige forholdet hunden da har til familien, eller til barna i familien - eller til barn generelt. Det er alvorlige tillitsbrudd og mye utrygghet på begge sider. Hos hunden og hos barna, og selvsagt hos foreldrene.

De må lære å kommunisere rett med hverandre og bygge opp tillitten på nytt. Noen ganger går det bra, andre ganger er omplassering beste løsning. I noen få, triste tilfeller, er det gått for langt og heller ikke omplassering er tilrådelig.

Det beste er når alle koser seg, hund og eier,

men jeg skulle ønske at ordet "kos" og "kose" ikke brukes i beskrivelsen av hundens atferd, fordi enhver har sin betynding - og som atferdskonsulent blir jeg bare lettere forvirret og må spørre og grave for å finne ut hva som egentlig skjer 😕

To som alltid koste seg i hverandres selskap 😍

.

fredag 6. oktober 2017

Bob - en dødsdømt hund



Foto: NOAH
Bilderesultat for hunden bob testBlandingshunden Bob ble for andre gang dømt til avlivning da saken hans ble anket til Borgarting Lagmannsrett.

Det klart straffbare i saken om Bob var at Bob ble forlatt alene på beferdet sted, rett ved inngangen til en burgerrestaurant. Det ble også vedkommende bøtlagt for.
Vedkommende som hadde Bob med seg brukte lengre tid inne enn forventet, og det er sannsynlig at Bob opplevde situasjonen som stressende. Da han skvatt av en mann som passerte hurtig rett forbi, skal han ha nappet ham i buksebenet. Mannen oppfattet ikke situasjonen som farlig, han sier at de skvatt like mye begge to. Politiet som har krevd Bob avlivet og som så episoden, sier derimot at de oppfattet mannen som svært redd..
Da vedkommende som luftet Bob kom ut fra restauranten måtte han, med bevæpnet politi som tilskuere, gå bortover gaten. Jeg kan tydelig tenke meg stresset vedkommende følte, og som også Bob trolig følte på. Resultatet var at Bob hoppet mot en forbipasserende barnevogn og deretter mot en forbipasserende dame. Beskrivelsen av hvordan dette skjedde spriker fra politiets forklaring til hva andre sier. Aggresjon eller ivrig hilsning. Damen fikk en skramme, trolig av en klo, men det vites ikke om det var en rift fra en klo eller en tann.  

Bobs historie ligger tilgjengelig på facebooksiden https://www.facebook.com/hjelphundenbob/  
NOAH for dyrs rettigheter har også beskrevet hendelsesforløpet her:
http://www.dyrsrettigheter.no/kjaeledyrindustri/hundehold/hunden-bob/
Dommen er offentlig, og kan leses av dem som ønsker det.

Jeg tror mange hunder ville ha reagert med stress i situasjonen Bob ble utsatt for. Hunder skal ikke etterlates alene på beferdet sted, og Bob er en stor hund som klart kan virke skremmende når han hopper mot folk.  Dessverre var han denne dagen på tur med en person som ikke kjente ham godt, og han ble utsatt for en situasjon som trolig gjorde ham stresset. Hadde han vært aggressiv og hadde han villet skade, da hadde resultatet vært langt verre enn det som beskrives her, også beskrivelsen som kommer fra politiet.

I de åtte årene før episoden i 2015 har ingen noe negativt å utsette på Bob. De to årene han har stått på kennel har han i følge kenneleieren vært en kosete hund som oppfører seg helt eksemplarisk, og hun har ikke hatt betenkeligheter med å la unge jenter ta ham med ut på tur.

I to atferdstester utført av to ulike hundesakskyndige viser han seg som en trygg og vennlig hund. Veterinæren som har undersøkt ham beskriver ham som tillitsfull og vennlig.

I dommen står det blant annet: «De senere testene av Bob som er foretatt av de to atferdskonsulentene, kan ikke tillegges særlig vekt i denne sammenheng. Testene ble foretatt i trygge omgivelser, ikke i beferdede områder, og testpersonene tok ikke de tidligere hendelsene i betraktning
Jeg foretok den andre testen av Bob. POD hadde satt et absolutt krav om at testen ikke skulle foregå på et beferdet område. I tillegg hadde de satt et maksantall personer som skulle være med på atferdstesen. For meg var det da kun mulig å ha med en figurant som var ukjent for Bob, og altså umulig å få til en situasjon som kunne ligne den han var blitt utsatt for. 

I testen er det allikevel en fremmed person som dukker plutselig opp, som løper forbi ham osv. Han blir også testet i forhold til truende og unaturlig menneskelig adferd. Underveis til testområdet passerte Bob (ført av politet) tett på en voksen med et barn på 7-8 år. Bob ignorerte de to, som jo også var to tilfeldig ukjente.

Men, mitt spørsmål er: Hvordan kan POD legge føringer for hvor og hvordan testen kan gjennomføres, når de selv er involvert i saken? Jeg er enig i at en test som dette ikke skal gjøres i beferdet område, men ved å legge begrensninger for hvor mange mennesker som kan være til stede hindres de hundesakkyndige i å kunne utføre testen mer realistisk.

Bilderesultat for hunden bob test
Foto: NOAH. Fra testen: Bob valgte bort en løpende person til fordel for en ball som lå på området.

Blir Bob avlivet som følge av noen episoder som skjedde en dag for 2 år siden, og som beskrives totalt ulikt av dem som var til stede, da er det en trussel mot alle hunder i Norge. Også mine. 
De er glade og menneskekjære hunder – og de kan hoppe på folk i pur glede. Den minste kan også si ifra med lyd når hun for eksempel tror hun kommer til å bli tråkket på av noen som plutselig er for nær. Jeg kjenner hundene min, og jeg er mitt ansvar bevisst, men noen garanti har man aldri når man forholder seg til levende individer. 
Mange hundeeiere gjør som Bobs eier, de lar venner lufte hunden for seg. Eller de kjenner ikke til lovverket og det store ansvaret de har. Har man en snill hund så tror man jo aldri at man kan komme opp i et mareritt som det Bobs eier nå er i, og har opplevd i over 2 år.

Jeg er fortsatt overbevist om at Bob er en vennlig og trygg hund – men jeg vil svært gjerne få lov til å utføre en ny test med langt flere mennesker som er ukjente for Bob.

NOAHs video om fra dagen Bob ble testet:
https://www.facebook.com/dyrsrettigheter/videos/10155734740594509/

fredag 18. januar 2013

Bøddelen

Den verste dagen i en hundeeiers liv. Hva man ikke burde gjøre, hva man burde slippe å gjøre – men hva man allikevel må gjøre og gjør.

For meg er det for tidlig, alltid. Selv om omgivelsene hinter om noe annet. En hund med livsglede er en levende hund, jeg ville ikke, synes ikke det er rett – men gjør det allikevel.

Litten møter meg logrende og glad hver morgen, helt til siste dag. Har jeg vært ute kommer han, om han er våken, løpende glad til meg. Er han virkelig klar for å ta farvel for godt?

De siste månedene har Litten utviklet nærmest separasjonsangst når det kommer til meg. Han gråter og hyler når jeg drar. Den siste uken har jeg knapt kunnet gå ut av rommet uten at han har satt i gang. MEN, får han en hundeis så er det trøst nok, han koser seg med den.

Tur har gått bra til det siste, men han er litt skjelven bak, av og til halter han litt. Men jammen er det kaldt ute også, så enhver gamling lider jo litt da… Godbitspor er viktigere enn problemene, selv om luktesansen ikke er som den en gang var.

De siste dagene har han til tider ikke kommet seg opp i sofaen, han må stort sett ha hjelp. Sofaen er hans favorittsted, og han står med hengehode og tenker at han gjerne skulle… Så går han og legger seg i en av hundesengene.

Det er vel ikke så farlig? Allikevel var det problemene med sofaen som gjorde utslaget for meg, det som gjorde at jeg tok telefonen og bestilte timen. At han dagen etter var litt sprekere gjorde ikke at jeg avbestilte :-(

Egoismen slår inn. Den siste dagen hans var uten kunder for meg. Første helgen uten Litten er uten kurs jeg holder eller skal på. Ett møte i morgen, men kan holde meg rolig, som observatør.
Ukene etter er fullpakket med kurs, konsultasjoner og eksamensforberedeler, og jeg vet ikke om jeg ville kunne fungere verken som instruktør eller student i dagene tett på bøddelgjerningen. Derfor ble det trolig noen dager for tidlig, kanskje til og med et par uker eller en måned eller mer for tidlig.

Det eneste som er sikkert er at ingen kan beskylde meg for å ha ventet for lenge!

Med min datter snakker jeg om hundehimmelen. At Schamo venter på Litten. At det er Schamo han snakker med når han den siste tiden har bjeffet uten, for oss, forståelig grunn. Ut i løse luften, stadig vekk. Han snakker med Schamo som venter på ham, spør om han kommer snart, sier jeg. Det blir bra å møte sin beste venn igjen.
Schamo var også stort sett glad til det siste, men han hadde tilsvarende problemer som Litten. På ham var også synet mer sviktende. Også der var det for tidlig etter min mening, men allikevel gjorde jeg det. Jeg skulle på kurs i Sverige og det ville blitt for tøft for Schamo å være med, og han kunne ikke lenger overlates til andre.

Schamo har ofte kommet til meg i drømmene – kanskje blir de to som kommer nå? Jeg håper det. Snart skal de få fly sammen ut fra verandaen, over hundegården. En hundegård Schamo aldri kjente, men sammen med Litten blir det fint.

Dette snakket vi om i dag, mens tårene trillet og Litten spiste kjøttpudding og ost før han sovnet inn. Takk til rolig og flink veterinær, og takk til Helena og Chris som var med. Litten hadde det bra helt til det siste. Og da valgte vi å tro at han hadde fløyet til Schamo, bare kroppen lå igjen.

Jeg kan velge å bli litt religiøs. Tro på en Gud som inkluderer hundene i sin himmel, en hundehimmel med store sletter, vidder og fjell. Strender og vann å leke i.

Eller jeg kan velge å tro på flere liv, at når vi en gang får en ny liten valp, kanskje kommer Litten da tilbake. Eller kanskje gleder han en annen familie som trenger en god venn.

Finnes det et ”etterpå” for hundene mine så vet jeg at det blir bra, noe annet går ikke ann!


Unnskyld Litten og Schamo!