søndag 4. september 2016

Først kom hunden...

Å få barn når man har hund er slitsomt, men i de aller fleste tilfeller er det forholdsvis problemfritt når man tenker forholdet barn - hund. Så sant man har et bra hundehold og vet å fortsatt ta vare på hunden sin.



Hunden lærer å sette pris på barnet og barnet vokser opp til å elske hunden.



Å få valp når man har barn er også slitsomt, men har man et forholdsvis lydhørt og empatisk barn så lærer barnet riktig atferd overfor valpen, og valpen vokser, via litt heseblesende atferd, opp til å elske barnet.






Jeg synes selv at de to overforstående utfordringene har gått ganske bra her i huset. Hyggelige hunder, og en grei datter :-)

Men så tok vi på oss en utfordring jeg var mer usikker på. Hvordan ville det gå å få et barn i huset som ikke var vårt og som ikke hadde lært hvordan man omgås hunder og andre dyr, og som høyst sannsynlig kom til å ha en helt annen atferd overfor hundene enn det Helena har?

Jo, det ble tøft. Like vanskelig som jeg trodde - men det har gått seg til :-)
Et veldig aktivt barn, mye bevegelse og mye lyd. Og tilnærmelser til hundene som de absolutt ikke var vant med fra før.
Jack aksepterer det meste, og trekker seg unna når han ikke orker. Min jobb er å hindre at det blir for vanskelig for ham. 
Müsli er en aktiv liten kropp selv, så i starten ville hun gjerne løpe og hoppe rundt nykommeren. Og nykommeren var en aktiv tobeint frøken som så gjerne ville ha nærkontakt - men som ble sint og redd når hun fikk det, en hektisk kombinasjon kan man si... Og når Müsli føler seg feil behandlet, da sier hun høylydt i fra! 
Jeg fikk utfordringen med å jobbe med at Müsli måtte tolerere all aktiviteten - samt lære tobeiningen hva som er rett og galt rundt hunder. I starten måtte jeg ofte forklare hundene var levende, og at de kunne få vondt og kunne bli redde - akkurat som henne. "Jeg ønskel at hundene ikke el levende!", "Jeg olkel ikke alt blåket", "Hvofol kan ikke hundene væle kosedyl?" og "Neste gang jeg flyttel skal jeg flytte til et sted uten hundel".

Ignorering av feil atferd og forsterkning av riktig er vel og bra, men det er ikke i alle situasjoner man kan ignorere.
Den unge tobeinte måtte lære hva som ikke er greit - til sitt eget og hundenes beste: 
- Det er hverken greit eller trygt å løfte på hundene (eller katten). 
- Det er ikke greit å holde dem fast. 
- Man skal ikke sette ansiktet sitt midt i ansiktet til hunden. 
- Det er ikke ok å trekke i halen. 
- Ikke løp og hopp i nærheten av Müsli. 
- Ikke klatre i møbler når hundene ligger ved siden av eller i møbelet. 
- Jack er ingen hest. 
- Bare Nina børster og klipper klør på hundene.
- osv. osv. 

Mange IKKE. Men, også mye som er lov og morro: 
- Gjem ballen så kan hundene lete og komme tilbake med den. 
- Be om triks og gi godbit når hunden utfører det. 
- Gi mat til hundene. 
- Slippe Müsli inn når hun ringer på og Jack når han bjeffer. 
- Kaste tørrfor i hundegården. 
- Bli med på tur. 
- Trene agility. 
- Sitte og kose i sofaen på hundeteppet NÅR hundene vil.. 
- osv

Det har gått nesten et halvt år og alt har roet seg. Den lille tobeinte har ennå et stykke igjen før hun er en flink "hundetlenel", men hun er på god vei. Det er nesten slutt på løping og hopping rundt Müsli. Og når det skjer så bryr ikke Müsli seg lenger. 

Jenta som de første ukene gikk for å vaske seg når hun hadde klappet en hund, hun sitter nå på gulvet og elsker å bli slikket i ansiktet av Müsli. Jeg tror ikke hun lenger vil flytte til et sted uten hunder - får nå "ELSKEL" hun hundene :-)

Jeg har is i magen og lar dem holde på mye mer enn i starten, selvsagt alltid under oppsyn. Blir det for mye kan Müsli si i fra, men det er bare lyd - og det skjer nesten aldri mer. Jack setter pris på kosen han får, og trekker seg langt unna når han ikke orker.