lørdag 21. november 2015

blogginnlegg fra hun som tapte, eller - en slags seiersblogg??

De siste par ukene har jeg vært søvnløs og sliten. Hatt migrene, vært dårlig i magen. I det hele tatt. Og, det har ikke vært pga. verdenssituasjonen, som det kanskje burde vært. Neida, det var pga den mikroskopiske, ubetydelige ørlille, veldig personlige problemstillingen, at jeg hadde meldt Müsli og meg på kl. 1 i freestyle.

Alt som kunne gå galt surret rundt i hodet på meg. Musikken hørtes hver natt høyere inni mitt hodet enn øresusen, og det sier litt. Så søvn, nei det ble det minimalt av.
Fornuftige folk spurte meg hva det verste som kunne skje var, og jeg svarte - at hun løper ut av ringen. Er det så farlig da, spurte de så - og nei, det er vel ikke det.. Men - liten hjelp i det når jeg ikke har kontroll over hodet og nervene.
Hvorfor melde seg på da, når det er så ille? Jo - fordi Müsli kan så mye og jeg egentlig har så lyst. Men samtidig så takler jeg dårlig å konkurrere.
Kanskje vi burde ha ventet litt til? Ja, men så få konkurranser som det er i Norge og så få ledige helger jeg har, så er neste mulighet trolig ikke før til sommeren igjen. Og det er lenge. Vi har startet to ganger i rekrutt, og vunnet begge gangene (publikums valg, ikke dommer bedømning).
Hovedproblemet vårt er mine nerver, og at Müsli er fryktelig opptatt av omgivelsene. Og eeeelsker å løpe!

"Har dere perfekte hunder liksom" fikk en kollega og jeg spørsmål om i går. Nei, svarte jeg. Den perfekte hunden finnes ikke :-) Ikke er jeg perfekt selv heller. I dag har min ikke perfekte hund og ikke perfekte meg konkurrert, og sånn gikk det...

BanevandringFotograf: Vigdis B. Larsen

Müsli og jeg var nr. 2 i vår klasse. Jeg hadde alliert meg med hyggelige Hanne som skulle ta vare på leken til Müsli og kaste den inn dersom jeg begynte å vinke febrilsk. Dvs., om noe gikk galt og jeg underveis valgte å trene med belønning. Det var jammen et lurt trekk av meg ;-)
Jeg går inn i ringen, Müsli går delvis ved min side, men hun skanner omgivelsene. Allerede da hadde jeg mistet litt "kontrollen" på snuppa mi..

Jeg gir tegn til musikkansvarlig - rett før snuppa melder seg ut
Fotograf: Vigdis B. Larsen

Vi inntar første posisjon, gir tegn til musikkansvarlig og musikken settes på. WHAT?? sier Müsli og ser mot der musikken kom fra, jeg ber om andre øvelse, WHAT??? sier Müsli og ser mot den musikkansvarlige og logrer glad. "HUN SER JAMMEN KUL UT DER HUN SITTER!!!" Raser bort til Ingrid som passer musikken, dukker fint under ringbåndet for å hilse. DISK!!
SVARTE tenker jeg, kaller henne tilbake, husker ikke om vi får til noe før hun tar nok en svingom, innenfor ringbåndene denne gangen. Jeg vinker febrilsk, som avtalt, får leken - kaller Müsli til meg igjen og trener. Trener og belønner, trener og belønner. Uten mål - men med mening. Og meningen var at å trene med meg er kult, å løpe rundt fører ingen steds hen (bortsett fra at for Müsli så er løping i seg selv kult/belønning...).
OG alternativet ville være å stappe henne i buret. Det "bra" med det ville vært en mulig læring i at å stikke fra moderen ikke lønner seg, men samtidig så ville også jeg fått en negativ opplevelse og trolig vært sur og demotivert etterpå.
Sånn det ble nå så hadde vi det faktisk litt gøy tross alt, begge to - og jeg avsluttet med ok humør heller enn å være sur og lei.

Avsluttet med et smil - og glad hund.
Fotograf: Eva Byrkjeland.

Så, det jeg sa var det verste som kunne skje - skjedde. Men, var det egentlig så farlig? Nei. Det verste som kunne skjedd vill vært om jeg tråkket på Müsli, snublet og falt over henne - eller om det hadde skjedd noe annet som ville ha gitt Müsli en negativ opplevelse av konkurransesettingen og kanskje ført til at vi aldri ville konkurrere igjen.

Vi fikk gode kommentarer ut i fra det lille vi fikk vist - jeg er klar for å fortsette treningen, og en dag skal vi klare det.
Jeg så på de som kom etter meg i klassen, og så mye bra. Men jeg så også at programmet Müsli og jeg har er godt nok - den dagen vi klarer å gjennomføre det. Øvelsene kan vi, programmet sitter på en god dag - men vi jobber ennå ikke bra nok sammen til at Müsli synes det er verdt å jobbe med meg i alle situasjoner med alle typer forstyrrelser. Vi har fortsatt en lang vei å gå, men vi er på vei!
Müsli er ung, hun er sunn og frisk - og jeg håper at hun skal være min treningspartner i mange år ennå. Vi har god tid :-)

----------------------------------------------------------------------------------
----------------------------------------------------------------------------------

Og vet dere hva, for noen uker tilbake stilte vi i Rally Lydighet kl. 1 og fikk førstepremiering ;-)