mandag 17. mars 2014

Trening av Müsli, Jacks helse, Dommeroppdrag for NFF, Hestene og litt til..

Tiden flyr og det blir som alltid lite tid til å blogge. Prøver meg derfor på en liten oppsummering av hverdagen med dyrene mine de siste par månedene.

Müsli er blitt 9,5 måneder gammel. Hun er en spinnvill liten frøken med egne meninger. Hun elsker alle mennesker og alle hunder. Skulle gjerne ha hilst overstrømmende på absolutt alle! Der har vi en stor utfordring. Hun er søt og sjarmerende, og kommer nok alltid til å være det. Forholdsvis liten og et vakkert og spesielt ansikt. Litt rufsete pels og ett veldig blidt oppsyn. De færreste klarer å motstå noe sånt som ser på dem og logrer med absolutt hele kroppen.
Jeg vil ikke la henne hilse før hun har alle 4 bena på bakken og ikke drar i båndet. Når møtende folk ikke klarer å la være å hilse før hun får lov, ja så er det ikke så lett.
Når alt hun gjør skjer med åpne munn så får de kjenne på tennene hennes - gjerne på nesen. Selv om ingen ennå har blitt sinte, så er det ikke noe hyggelig. En graver er hun også, noe som gjør at labbene gjerne er møkkete. Så første prioritet på treningsfronten er å hilse roligere på mennesker. Vi jobber ut i fra prinsippene presentert i denne filmen:
 (ps. instruktøren på filmen holder seminar hos Hund i Fokus 29. og 30. november: https://www.facebook.com/events/234198116765314/)
I det siste har jeg også begynt å be henne om å sitte før hilsning, men kun når jeg har tid til det - altså i reelle treningssituasjoner.
Skal du bruke en sitt så må hunden være dyktig til å holde sitten sin, noe Müsli begynner å bli :-)

Andre hunder jobber vi med at vi skal kunne passere uten å hilse. Det rare er at folk gjerne stopper opp eller følger etter oss. Av en eller annen grunn mener mange at hunder må hilse på absolutt alle andre hunder... Av og til så spør jeg "Du vil kanskje at de skal hilse"? Og sier så at det er greit dersom hunden deres er vennlig - og at de må vente til Müsli får "vær så god" fra meg. Og det har hittil gått bra. Müsli legger seg ned og åler seg i ekstase. Når jeg får litt oppmerksomhet roser jeg veldig og får henne med meg videre.

Som nevnt så bruker Müsli tennene mye. Hun finner ting å tygge på, lovlige og ulovlige. Som oftest får jeg byttet med en godbit før ting går i stykker. Hun hilser med åpent gap, og hun leker mye med munnen. Hun protesterer med åpen munn når hun f.eks. må fjernes fra Jack eller fra steder hun ikke skal være. Ikke aggressivt, men allikevel ikke ønskelig.
Helena og jeg har derfor kommet frem til en måte som skal få oss 2-beinte i familien til å skjerpe oss i vår omgang med Müsli. Vi har laget en liste der vi må sette en strek hver gang vi kjenner Müslis tenner på huden.
Og så har vi snakket om hva vi kan gjøre for å hjelpe Müsli til å lære å ikke bruke tennene på mennesker. Blant annet ikke løpe, ikke vifte med hendene, ikke herjeleke med kropp/hender, gi henne noe å ha i munnen når et familiemedlem kommer hjem, leke med leker, trene kontakt etc. i isteden for å herjeleke eller kose..
Den som har færrest streker når kvelden kommer får en liten premie. Om ingen har fått strek så får også Müsli en premie. En slik dag hadde vi i går - smilefjes og premie til alle. Bortsett fra stakkars Jack som daglig har en liten mus hengende i hale eller pels. Men, det blir mindre av det også.
Jeg er selvsagt taperen her, da jeg er med Müsli dagen lang. Og jeg er den som må stoppe en valperes-gal unghund som plager Jack. Jeg trener med henne, og blir hun for ivrig så napper hun meg i leggen.
Chris er vinneren, da han er den som involverer seg minst med henne. Han er ironisk nok også den som syntes denne listen var en dårlig idé. Jeg håper listen får Helena til å være mer bevisst på engen atferd og kroppsspråk i forhold til Müsli.

Vi trener litt hver dag. Båndtrening på alle turer. Bytter på sele og halsbånd. I halsbånd kommer hun ingen vei når hun trekker og får belønning for slakt bånd og kontakt. I sele er det friere, men heller ikke der får hun være helt spinnvill (noe hun kan ha en tendens til...). I bystrøk er det halsbånd hele tiden - der skal det ikke trekkes i det hele tatt. Dette fungerer bra.

Vi jobber med diverse triks, men er nok ikke veldig strukturerte. Her er en liten film fra en treningsøkt på låven:
video


Å trene alene eller med Jack som forstyrrelse er en ting. Noe helt annet er det å trene når kursdeltagerne begynner å dukke opp om kveldene, eller på hundeklubben med mange andre hunder i nærheten. Heldigvis er det noe jeg lett kan gjøre noe med :-) 3 kvelder i uken her jeg kurs - og prøver nå å alltid trene Müsli før kursene, slik at hun på slutten av økten får forstyrrelse med at det dukker opp folk og hunder. Og vi er nesten ukentlig på Kongsberg hundeklubb og trener. Og det kommer seg - bedre og bedre for hver gang. Mye styr i starten, men etter hvert så kan hun fokusere og trene. Jobber med teppet i starten, sladretrening og kontakt - og så etter hvert kan vi trene Kreativ Lydighet som er det vi er der for.
stol/teppe trening under TT kurset i februar

Jack synes Müsli er litt vel innpåsliten
Jack sliter med helsen. Han halter nå dessverre nesten daglig, på tross av at han går på smertestillende. Jeg masserer ham innimellom, men jeg er jo ingen proff. Jeg prøver å gi ham turer uten Müsli - noe han setter stor pris på. Dessverre så kan han ikke være så mye med når jeg kjører rundtom, da jeg ikke vil at han skal ligge lenge i bilen. Håper å ha ham hos meg ennå noen år, men er redd han ikke blir gammel. Han blir 10 år 7 mai, og det er ingen alder :-( Så lenge han stort sett er en glad hund så skal han få være med oss. Han elsker fortsatt å trene (og i morgen begynner vi med bruks igjen :-)) og å løpe, selv om det bør begrenses. Det er viktigere med et litt kortere liv fylt med lykke enn et langt og kjedelig liv - det håper jeg han er enig med meg i!
Han og Müsli er gode venner, ikke tvil om det - men hun er vel mye villhund, litt for glad i å henge i halen hans. Det er selvsagt ikke noe han liker, og han klarer ikke selv å få henne til å stoppe. Jeg er derfor streng med henne når det gjelder lek og herjing inne, og har langline på henne når de er sammen på tur. Da får jeg enklere hjulpet ham når hun får galskapen over seg, og kan koble på henne leiebåndet og roe henne noe ned. På verandaen og i hundegården må han klare seg mer selv, og ender da ofte på taket av hundehuset. Der kommer ikke hun seg opp - men Jack skal jo helst ikke hoppe ned :-/ Er jeg i nærheten går jeg ut og løfter ham av når han vil inn..
Vi koser oss i vårsola i Mars. Jack trygt oppå hundehuset sammen med meg :-)
Så var det hestene. Jeg er dessverre en finværsrytter. Regn, slaps og kulde liker jeg dårlig når jeg rir, men tar meg sammen og kommer meg ut på en liten tur når jeg har tid. Kraftig vind liker jeg ennå mindre, men det er på grunn av at hestene lett skvetter i vindvær, og etter fallene jeg har hatt av Gnist er jeg blitt litt pysete...
Og så var det det med tiden. Den strekker ikke til. Dager med konsultasjoner rir jeg ikke pga at hundene da blir for mye alene. Müsli må fortsatt være i bur når hun er alene pga at hun liker å undersøke ting litt for grundig. Det er ikke bra for magen hennes, for tingene våre - og heller ikke for økonomien min. Derfor, bur.
For at jeg skal ri må det da være en dag med ikke for dårlig vær, uten sterk vind - og uten at jeg har konsultasjoner eller annen jobb på dagtid. Har jeg frihelger så rir jeg selvsagt om været er ok!
Heldigvis går hestene på utegang, så de er i bevegelse og lider sånn sett ingen nød. Men de burde blitt mosjonert mer. Spesielt lille trille, dvs Gnist som dessverre er lettere overvektig også på vinteren.
Ett par turer i uken per hest får jeg tatt - og nyter det når jeg endelig kommer meg ut! Håper på en fin vår og sommer med flere lange turer. Begge hestene viser tydelig at de foretrekker tur sammen. Dessverre er det ikke ofte jeg får til det. Helena rir en gang i blant, men må leies. Så da blir det bare en hest da også.
Hver ridetur avsluttes med litt triksetrening. Gnist er forholdsvis uinteressert i det - er ikke kommet så langt med ham. Rigel derimot galopperer siste biten bort til der han vet vi skal trene triks. Homrer og tramper utålmodig for å komme i gang. Han begynner å bli flink til flere små triks. Fremover skal jeg prøve å få trent mer på sånne ting når været gjør at jeg ikke kommer meg ut på ridetur. Noen minutters triks på hver av dem i dårlig vær og i sterk vind - det er bedre enn ikke noe, og bra for samholdet mellom meg og hestene. Kanskje vil også Gnist setter mer pris på det da. Han var ivrigere i fjor sommer da jeg var mer aktiv med den type trenig, så kanskje kommer det igjen :-) Ingen filmer eller bilder av triksetreningen dessverre :-( Trener klikkersk, men bruke en lyd jeg lager heller enn en klikker. Det ble mye for meg med klikker på hestene. Ridepisk brukes som target. Så møter du meg med pisk på ridetur så er det derfor - ikke for å slå hestene :-)
nysnø

Gresser under lett nysnø

på tur en fin vårdag i mars

Jeg er dommer i Kreativ Lydighet. I Norge har vi et lite miljø, noe som gjør dommergjerningen litt vanskelig. Vi kjenner nesten alle deltagerne. Mange har vi selv hatt på kurs, og mange har vi gått sammen med på kurs. Vi møtes på treninger og i sosiale sammenhenger. De fleste ser jeg på som gode venner.
Jeg opplever det som ganske tøft å dømme kjente. Man skal se på ekvipasjen med dommerøyne, og ikke være snill fordi man kjenner dem, kanskje vet hva slags problemer akkurat den hunden sliter med osv. Selvsagt opplever vi da i ettertid at enkelte deltagere blir skuffet, man hører det prates og man leser det i sosiale medier.
Jeg liker godt å være dommer! Men jeg liker ikke følelsen av å skuffe deltagerne. Det er ikke noe man gjør med hensikt - man dømmer det man ser, og man dømmer ut i fra det nivået man synes det skal være i den enkelte klassen. I går var jeg dommer i en konkurranse i regi av Norsk Freestyleforening. Mange flotte ekvipasjer som har stort potensiale. Men - nivået i klassene var ganske lavt, og da må det dømmes. Deltagerne har gode program som kan videreutvikles, de har flotte hunder som kan bli ennå bedre! Det er viktig å ikke dømme for høyt - hvordan skal man da dømme dem når de blir ennå bedre?
Selv har jeg ingen hun å konkurrere med - så for tiden så får jeg ikke kjent på hvordan det føles for deltagerne. Forhåpentligvis er jeg der om ett års tid - så da er det i så fall jeg og min hund som skal dømmes av venner og bekjente. Hvis jeg tør....

Nå skal jeg trene litt med hunden før jeg går ut og trener litt med hestene. Det blåser kraftig, så pysa kommer seg ikke ut på ridetur i dag heller :-/