fredag 18. januar 2013

Bøddelen

Den verste dagen i en hundeeiers liv. Hva man ikke burde gjøre, hva man burde slippe å gjøre – men hva man allikevel må gjøre og gjør.

For meg er det for tidlig, alltid. Selv om omgivelsene hinter om noe annet. En hund med livsglede er en levende hund, jeg ville ikke, synes ikke det er rett – men gjør det allikevel.

Litten møter meg logrende og glad hver morgen, helt til siste dag. Har jeg vært ute kommer han, om han er våken, løpende glad til meg. Er han virkelig klar for å ta farvel for godt?

De siste månedene har Litten utviklet nærmest separasjonsangst når det kommer til meg. Han gråter og hyler når jeg drar. Den siste uken har jeg knapt kunnet gå ut av rommet uten at han har satt i gang. MEN, får han en hundeis så er det trøst nok, han koser seg med den.

Tur har gått bra til det siste, men han er litt skjelven bak, av og til halter han litt. Men jammen er det kaldt ute også, så enhver gamling lider jo litt da… Godbitspor er viktigere enn problemene, selv om luktesansen ikke er som den en gang var.

De siste dagene har han til tider ikke kommet seg opp i sofaen, han må stort sett ha hjelp. Sofaen er hans favorittsted, og han står med hengehode og tenker at han gjerne skulle… Så går han og legger seg i en av hundesengene.

Det er vel ikke så farlig? Allikevel var det problemene med sofaen som gjorde utslaget for meg, det som gjorde at jeg tok telefonen og bestilte timen. At han dagen etter var litt sprekere gjorde ikke at jeg avbestilte :-(

Egoismen slår inn. Den siste dagen hans var uten kunder for meg. Første helgen uten Litten er uten kurs jeg holder eller skal på. Ett møte i morgen, men kan holde meg rolig, som observatør.
Ukene etter er fullpakket med kurs, konsultasjoner og eksamensforberedeler, og jeg vet ikke om jeg ville kunne fungere verken som instruktør eller student i dagene tett på bøddelgjerningen. Derfor ble det trolig noen dager for tidlig, kanskje til og med et par uker eller en måned eller mer for tidlig.

Det eneste som er sikkert er at ingen kan beskylde meg for å ha ventet for lenge!

Med min datter snakker jeg om hundehimmelen. At Schamo venter på Litten. At det er Schamo han snakker med når han den siste tiden har bjeffet uten, for oss, forståelig grunn. Ut i løse luften, stadig vekk. Han snakker med Schamo som venter på ham, spør om han kommer snart, sier jeg. Det blir bra å møte sin beste venn igjen.
Schamo var også stort sett glad til det siste, men han hadde tilsvarende problemer som Litten. På ham var også synet mer sviktende. Også der var det for tidlig etter min mening, men allikevel gjorde jeg det. Jeg skulle på kurs i Sverige og det ville blitt for tøft for Schamo å være med, og han kunne ikke lenger overlates til andre.

Schamo har ofte kommet til meg i drømmene – kanskje blir de to som kommer nå? Jeg håper det. Snart skal de få fly sammen ut fra verandaen, over hundegården. En hundegård Schamo aldri kjente, men sammen med Litten blir det fint.

Dette snakket vi om i dag, mens tårene trillet og Litten spiste kjøttpudding og ost før han sovnet inn. Takk til rolig og flink veterinær, og takk til Helena og Chris som var med. Litten hadde det bra helt til det siste. Og da valgte vi å tro at han hadde fløyet til Schamo, bare kroppen lå igjen.

Jeg kan velge å bli litt religiøs. Tro på en Gud som inkluderer hundene i sin himmel, en hundehimmel med store sletter, vidder og fjell. Strender og vann å leke i.

Eller jeg kan velge å tro på flere liv, at når vi en gang får en ny liten valp, kanskje kommer Litten da tilbake. Eller kanskje gleder han en annen familie som trenger en god venn.

Finnes det et ”etterpå” for hundene mine så vet jeg at det blir bra, noe annet går ikke ann!


Unnskyld Litten og Schamo!